Utstyr

-       20 terninger

-       kopp

Hypotese

For å slå en sekser er det 1/6 sjanse, altså 16%.  Jeg tror at det må fem kast til før terningene er halvert.  

Hensikt

Illustrere radioaktive stoffer sin halveringstid ved bruk av kast av terninger.

Bakgrunnsteori

Et atomkjerne består av protoner og nøytroner som har et fellesnavn som er nukleoner. I en bane rundt atomkjernen kretser elektroner. I alle grunnstoff er det samme antall protoner i kjernen, men antall nøytroner varierer, og derfor kan et grunnstoff ha forskjellige isotoper.

Isotoper kan være ustabile og for å da oppnå stabilitet sender stoffet ut stråling. Dette blir gjort i form av radioaktiv stråling, som er veldig energirik. Det finnes tre ulike strålingstyper, alfa, beta og gammastråling.

Alfastråling er heliumkjerner og har lang bølgelengde.

Betastråling er når nøytroner blir delt i et elektron og et proton, og elektronet forlater kjernen med en veldig stor kraft.

Gammastråling er elektromagnetisk stråling som består av energirike fotoner.

Fremgangsmåte

Vi startet med å legge alle de 20 terningene opp i kruset så vi lettere kunne kaste terningene. Vi kastet ti kaste, i fem forskjellige serier, som blir hundre kast til sammen. Etter hvert kast skulle vi legge bort alle sekserne og telle hvor mange terninger som lå igjen på bordet. En sekser på terningen blir i denne sammenhengen av spalting av atomkjernen.

Konklusjon

Vi ser at halveringstiden varier fra serie til serie. Vi bruker ca ett minutt på hvert kast, og et gjennomsnitt på rundt seks kast. Dette blir resultert i at halveringstiden på det ”radioaktive stoffer” blir på rundt 6 minutter. Her ser jeg da at hypotesen min stemte ganske bra, men utfallet kan alltid bli forskjellig og det er helt tilfeldig hvor mange kast det kan ta. Det er mulig å regne seg frem til ca og finne frem til et svar, men uventede forsinkelser kan alltid oppstå. 

Feilkilder som kan ha oppstått kan være feiltelling eller unøyaktig innføring i tabellen. Vi så over og var veldig opptatt at dette skulle bli riktig, så jeg tror det er lite feil.

Drivhuseffekten

Hensikt:

Hensikten med forsøket var å finne ut hvordan økt temperatur kan være avhengig av drivhusgassene. Deretter skulle vi studere hva som skjedde med havnivået hvis is smelter som konsekvens av økt drivhuseffekt.

Teori:

Atmosfæren ligger rundt jorden som et beskyttende lag. Atmosfæren beskytter oss mot sterke stråler fra solen og slipper kun inn en bestemt mengde stråling som opprettholder temperaturen på jorda. Når jorda gir fra seg like mye varmeenergi som vi får fra strålene fra solen skapes det en energibalanse. Det er vanskeligere for varmestrålene å komme ut gjennom atmosfæren enn det er for solstrålene å komme inn. Dette grunnet til ulikheten i bølgelengdene til energien. Varmestråling blir absorbert av gasser i atmosfæren og gassene sender ut varmestrålinger til alle kanter. Noe går mot jorda, mens andre går bort fra jorda. Ved denne metoden blir jorda varmet opp av solen og atmosfæren, noe som kaller drivhuseffekten. Gassene er det samme som drivhusgasser.

Hypotese:

I første del av forsøket tror jeg at sollyset vil stråle gjennom glassflaten (ozonlaget).

Hvis jeg legger hånda mi over stekeplaten uten glassflaten tror jeg varmen vil merkes mye bedre enn hvis jeg putter glassflaten i mellom hånda og stekeplaten.

I neste forsøk tror jeg termometeret som er pakket inn i plastfolie vil få en høyere temperatur enn den uten plastfolie fordi jeg tror plastfolien holder all varmen inne, akkurat som atmosfæren.

I siste forsøket tror jeg at vannet hvor isen ligger oppå boksen vil stige med ca 5%, siden isen ikke er en del av vannet fra før. Vannet ved siden av med isen liggende ved siden av boksen tror jeg ikke vil stige i det hele tatt, dette fordi isen allerede er en del av vannet.

Utstyrsliste

-       to stener

-       to store plastkar

-       to små plastkar

-       lunkent vann

-       to isblokker

-       en lampe (sollys)

-       linjal

-       glassplate

-       varmeovn

-       to termometere

-       plastfolie

Metode

1.     først holder vi glassplaten opp mot lyset

2.     Deretter skrudde vi på stekeplaten og ventet på at den skulle bli varm. Så holdt vi hånden så nærme platen som mulig. Så tok vi glassplaten mellom stekeplaten og hånda

1.     Vi la to termometere i hver sin plastboks. Så la vi plastfolie rundt den ene bokset og pakket inn termometeret. Deretter satt vi begge boksene under sollyset.

1.     Vi fylte to plastikk-kar med like mye lunket vann i begge. Så la vi en stein i hvert hjørne i begge karene. I det ene karet la vi isblokken oppå steinen, mens i det andre la vi isblokken ved siden av steinen. Etter dette satte vi på sollyset så det kom like mye sol på begge isblokkene.

Resultat

1.     sollyset gikk mellom glassplaten. Vi så lyset på bordet like godt før og med glassplaten i mellom.

2.     Glassplaten absorberte bort mye av varmen når den ble plassert mellom hånda og stekeplaten.

1.     Temperaturen på termometerne i begge boksene lå på litt over 20 grader. Etter to minutter lå de på 24 grader. Etter fem minutter var temperaturen på 25 grader i begge boksene. Etter syv minutter var termometeret med plastfolien rundt på 26 graden, mens det andre lå på 25 grader.

1.     I karet hvor isblokken lå oppå steinen var starhøyden på 3 cm. Deretter økte den til å bli 3,1 – 3,15 og til slutt 3,2 cm.

I karet hvor isblokken lå ved siden av steinen var starhøyden på 2,8 cm. Den forandrer seg ikke.

Forandringen i karet med isen oppå steinen  prosent:

Prosent: ny vannstand/ utgangsvannstand = 1,066667= 6,7% endring.

Feilkilder

1.     En feilkilde vi hadde var at glassplaten var møkkete noe som holdt lyset litt tilbake. Dette kan ha noe å si å på resultatet.

2.     Nå det gjelder stekepannen kan Christina som holdt hånda over platen ha hatt ulik avstand med og uten glassplaten som kan ha gjort at varmen ikke var like sterk.

3.     I forsøket med termometerne kan plastfolien ikke ha vært pakket godt nokk rundt boksen så resultatet kan ha blitt ujevnt. Et feilkilde til kan være at termometerne lå i hver sin retning i boksene så de fikk forskjellig menge sollys.

4.     I forsøket med isblokkene kan det ene karet ha fått mer sollys enn det andre som gjør at isblokken smelter fortere enn den andre.

Konklusjon

Resultatet var riktig til hypotese 1,2 og 4, men ikke del 2.

Drivhusgassene holdt varmen inn på jorda slikt at det blir stabil temperatur. Samtidig slipper den ikke ut like mye varme som det kommer inn. Økt mengde drivhusgasser gjør at det blir varmere på jorden. Dette kan ha alvorlige konsekvenser, spesielt på områder hvor det er mye is og permafrost med dyr som er svært avhengig av dette for å overleve. Hvis isen smelter kan det føre til store forstyrrelser i økosystemet.

Hvis havisen på Arktis smelter vil det ikke bli noe stor forskjell i havstande. Dette fordi isen allerede ligger i vannet.

Hvis Grønnlandsisen og Antarktis-isen smelter vil havmengden øke betraktelig. Dette fordi isen ligger på lang og vil ta stor plass hvis den smelter og renner ut i vannet.

Kilder: Naturfag 3

http://ndla.no/nb/node/61329